Borgerrepresentantene i Christiania – de 12 eligerede menn

Harald Dals monumentalmaleri «De eligerede mænd» ble malt 1949–1957. Det henger i formannskapssalen i Oslo rådhus og regnes som kunstnerens hovedverk.

Foto: Jac Brun, 1957

Borgerrepresentantene i Christiania – de 12 eligerede menn var en institusjon fra 1730 til 1837 der tolv valgte borgere i Christiania (nåværende Oslo) deltok i bystyringen. De 12 ble eligerede (valgt) av magistraten, den øverste byforvaltningen av statlige embetsmenn, og hadde som oppgave å gi magistraten råd og forslag. De utgjorde en demokratisk kanal under eneveldet, stadig i konflikt med magistraten.

På slutten av 1700-tallet og frem til de 12 eligerede menn ble avløst av formannskapet i 1837, økte innflytelsen, særlig i spørsmål om økonomi, skatt, handel og kontroll med forvaltningen.

Forløpere

I middelalderens Oslo fantes bytinget eller bymøtet, der alle husfaste menn møtte. Men allerede på 1200-tallet ble byrådet viktigere, og bymøtet ble innkalt sjelden, hadde liten innflytelse og ble mest brukt til å gi informasjon fra byrådet.

Byens vedtekter av 1595 ble vedtatt av byrådet og godkjent av stattholderen og av 24 av «de eldste og fornemligste» av borgerne og lagrettemennene, og også i forbindelse med kongehyllingen i 1591 ble de 24 nevnt. Byrådet brukte i årene etter disse 24 menn til å drøfte saker i styringen av byen. Ordningen med dette borgerutvalget ble presset frem av misnøye med byrådets elitepreg, og det må ha vært et utbredt syn blant borgerne at byrådet ikke lenger var innbyggernes tillitsvalgte og at det var behov for en institusjon som representerte alle borgere. De 24 menn besto av kjøpmenn og håndverkere og fungerte i alle fall frem til 1601.

På 1700-tallet frem til 1735 skjedde det jevnlig at magistraten drøftet en sak med «tolv av de beste borgere». En oppgave som gikk igjen var å kontrollere de overslag som magistraten leverte til taksérborgerne før disse skulle utføre den årlige likningen.

Fast institusjon med byprivilegiene av 1735 og 1749 – oppgaver

Ved et reskript av 1730 ble det bestemt at det skulle velges 12 «fornuftige og flittige borgere» som skulle uttale seg om inntekter og utgifter, skatt, handel og byens grenser sammen med magistraten. Ved byprivilegiene av 1735 ble de 12 en fast institusjon, og magistraten skulle høre deres syn før det ble tatt beslutning om blant annet borgerskapsbevilling, ekstraordinære utgifter for bykassen og revisjon av kemnerregnskapet.

De omtales også som «Byens Tolvmænd» og møtene som «de Tolvmænds Samling». I flere runder ønsket borgerrepresentantene å få fastslått at magistraten skulle høre dem i mange viktige sakstyper, og at de skulle ha alminnelig rett til å ta initiativ. Men embetsmannsorganene, magistraten, stiftamtmannen og stattholderen, holdt igjen og ville at det som hovedregel skulle være opp til magistraten å innhente de tolvs syn. Utover på 1700-tallet ble det blant de 12 valgt medlemmer til kommisjoner for tukthus, fattigvesen og brannvesen, og til politiretten, og magistraten fikk fra 1749 plikt til å forelegge nye utgifter for de 12. I det hele fikk de større innflytelse, særlig i bevilgningssaker og når det gjaldt kontroll med byforvaltningen.

I 1825 ble oppgavene beskrevet i et reglement som oppsummerte utviklingen av oppgaver: 1) våke over byens rettigheter og påse at forvaltningen av byen skjer ordentlig og sparsommelig, 2) gi magistraten og andre myndighetsorganer («gå til hånde med») de opplysningene og synspunktene disse ber om, 3) legge frem saker for innbyggerne, i praksis begrenset til alle med borgerskap i byen, og meddele magistraten borgernes syn, 4) ta initiativ til («andra») det som borgerrepresentantene eller innbyggerne mener bør gjøres til byens beste (gavn).

Et slikt initiativ ble tatt i 1810 da borgerrepresentantene foreslo at ledige arealer på bymarken skulle deles ut til fattige i byen som trengte tomt for å bygge seg hus, med den nye forstaden Ruseløkkbakken som resultat. Men i alminnelighet var borgerrepresentantenes oppmerksomhet først og fremst rettet mot å unngå desentralisering av handel med byens oppland, unngå at det skulle bli mange flere med borgerskap, og å holde skattene og byens utgifter nede. De hadde liten interesse for fremtidige behov og gikk i mange tilfeller imot å bevilge penger til nødvendig vedlikehold og investeringer som veier og vannverk, skriver Juhasz.

Valg og sammensetning

Det fantes ingen valgperiode, en borgerrepresentant satt i vervet så lenge han ønsket. Byprivilegiene i 1735 og 1749 fastla at når en plass var ledig, skulle de sittende borgerrepresentantene be innbyggerne om forslag og så foreslå flere kandidater som magistraten valgte blant. Men dette ble ikke alltid fulgt i de drakampene mellom sittende borgerrepresentanter og magistraten som oppsto rundt valg. I noen tilfeller lot borgerrepresentantene være å spørre innbyggerne, for å kunne drive selvrekruttering. I et kongelig reskript i 1800 ble valgprosessen snudd: magistraten pekte ut tre kandidater og borgerrepresentantene valgte en blant dem. De som ikke ble valgt, ble vanligvis stilt opp på listen også ved neste ledighet, slik at magistraten over tid fikk inn de den ønsket.

Hvert år ble det valgt en leder for borgerrepresentantene, ofte etter ansiennitet. Den siste leder, Andreas Tofte, ble også byens første ordfører da formannskapslovene trådte i kraft fra 1837. Det ble holdt møte hver uke. Når borgerrepresentantene møtte magistraten, ble møtet holdt i lokalene til magistraten, under ledelse av borgermesteren. I 1735 ble Hans Philip Bockenhoffer ansatt som tolvmannsskriver, en sekretær for de 12.

Kjøpmennene hadde i hele perioden fra 1730 til 1837 flertall. Ikke alle de valgte var svært velstående, men frem til rundt 1800 hadde de aller fleste blant de 20–25 største skattebetalerne en periode som borgerrepresentant. Bredden ble noe større etter 1800. Den første håndverker, feltbereder Christian Schibsted, ble valgt i 1796, og i 1836 var det tre håndverkere blant de tolv.

Blant kjente borgerrepresentanter er John Collett, Johannes Heftye, far til Thomas Johannessen Heftye, Westye Egeberg, Jørgen Young, Nicolai Andresen, Jacob Meyer, Thor Olsen, Nils Jensen Ytteborg og Andreas Tofte.

Overgang til formannskap og representantskap fra 1837

De 12 eligerede menn ble nedlagt som institusjon da formannskapsordningen ble innført fra 1837. I femtiårsberetningen for 1837–1887 skriver kommunen at de 12 i de siste årtiene hadde fått så stor innflytelse i saker om kommunens økonomi, og til og med ansettelser, at det ikke ble opplevet som noen stor endring da formannskapet ble innført.

Se også

• Magistraten i Christiania

Litteratur

• Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837–1886. Christiania Magistrat, 1892, side 15–19.
• Lajos Juhasz: «Christianias administrasjon omkring 1814 – borgerrepresentantene». I: St. Hallvard, 3/1977, side 145–161.
• Knut Sprauten: Byen ved festningen : fra 1536 til 1814. Oslo bys historie, Bind 2, 1992. ISBN 82-02-09143-8.